Close

Radikalt forskjellig, eller grunnleggende likt?

Radikalt forskjellig, eller grunnleggende likt?

av Melanie Fieldseth

Hvilke trender preger scenekunsten som skapes og spilles for barn og unge i dag? Det skulle være temaet for denne teksten. Men skal man nærme seg dette spørsmålet, må andre spørsmål stilles først. Det kunstneriske programmet til årets SAND-festival er et godt utgangspunkt for å gjøre akkurat det. I programmet står forestillinger av kunstnere som har dedikert seg til å lage scenekunst rettet mot et ungt publikum, side om side med forestillinger som ikke var tiltenkt andre spesielle aldersgrupper enn «voksne» da de ble skapt. Hvor går grensen for hva som skal forstås som scenekunst for de unge?

Et mulig svar på det siste spørsmålet er at scenekunst for unge tilskuere er hva vi voksne velger å gjøre tilgjengelig for dem. Enten det skjer på arenaer der barn og unge ferdes i det daglige, eller i tilrettelagte scenerom hvor unge mennesker må inviteres inn. Det kan være snakk om forestillinger som er laget for barn og unge, eller som er laget sammen med dem. Det kan også være snakk om forestillinger som, uavhengig av den opprinnelige publikumsgruppen og graden av medvirkning, vi voksne tror er relevant og interessant for unge mennesker å oppleve.

I festivalens tilfelle er det det sistnevnte som gjelder. Programmet består av sceniske uttrykk vi voksne tror er relevant og interessant å presentere for unge tilskuere. Forestillinger med en leken eller utprøvende tilnærming til uttrykksformen og aktøren har stått i fokus. Dette er samtidsuttrykk som bygger på tydelige kunstneriske idéer. De kunstneriske elementene settes sammen på forskjellige måter for å forme hvordan forestillingen utspiller seg i tid og rom. Noen produksjoner kan trigge sansene, andre intellektet. Tilskuerens evne til å kjenne seg igjen, forestille seg eller leve seg inn i fortellinger og forløp kan bli satt på prøve, men en slik utfordring kan både overraske og berøre. Dette er forestillinger som lar publikum erfare ulike måter å være tilskuer eller deltaker på.

Hvis scenekunst for barn og unge avhenger av hva voksne lager for dem, lager sammen med dem, eller hva voksne velger å vise dem, er mulighetene for hva denne scenekunsten kan være, ganske åpne. Er det da noe spesifikt estetisk, dramaturgisk eller tematisk, som kjennetegner scenekunsten som spilles for et ungt publikum, men ikke annen scenekunst? Åpner forestillingene som tilbys unge mennesker for en estetisk erfaring og kunstopplevelse som skiller seg radikalt fra hva møtet mellom andre mennesker og annen scenekunst grunnleggende sett innebærer?

Kan hende den sterkeste trenden som preger scenekunsten for et ungt publikum er verken av estetisk, dramaturgisk eller tematisk karakter. Kanskje er det snarere at vi voksne som har noe med scenekunst, barn og unge å gjøre, stadig oftere diskuterer hva dette forholdet kan eller bør være. Artikler, essayer og anmeldelser på Periskop.no, forskning på Den kulturelle skolesekken og spesifikke kunstpraksiser, den omfattende antologien Scenekunst og de unge (Graffer og Sekkelsten 2014) utgitt av Scenekunstbruket, forsknings- og utviklingspublikasjoner og evalueringer utgitt av Kulturrådet – alle er eksempler på den voksende faglige samtalen. Som oftest innebærer synspunktene og analysene en forhandling med hva forskerne bak evalueringen Resultater fra NM i kunstløft kaller «et dilemma om hva som skal være det primære: kunsten eller målgruppa» (Haugsevje, Heian og Hylland 2015:78).

Noen av de mest interessante svarene på dilemmaet mellom kunsten og målgruppen er å finne i samtidens kunstpraksiser og -prosjekter, både forestillinger som er tiltenkt et ungt publikum når de blir skapt, og forestillinger som ikke er det. Den faglige samtalen om scenekunst for et ungt publikum er avhengig av den kunstneriske utviklingen for å holde seg levende. Slikt sett utgjør kunstprosjektene som har sett dagens lys i løpet av de siste 16 årene et rikt utgangspunkt for en videre samtale. Bare tenk på det faglige og kunstneriske spennet som finnes mellom en satsning som MOToffentlighet i 2016 og Klangfugl som fant sted fra 2000 til 2002.[1] MOToffentlighet hadde som ambisjon å etablere direkte kommunikasjon mellom kunst og publikum gjennom en aktivistisk tilnærming og en uttalt interesse for omdannelse (Mørland 2015). De ulike forestillinger, installasjoner, konserter, litterære verk og workshops som inngikk i prosjektet, var kuratert for å undersøke hvordan kunsten virker i vår tid (ibid.). Klangfugl kan på sin side også sies å være en undersøkelse av hvordan kunsten virker, men med utgangspunkt i møtet mellom kunstuttrykk og en definert målgruppe; de aller minste barna under tre år. To markante satsninger på hver sin side av en viktig tidsperiode i historien om forholdet mellom kunst og unge mennesker. To prosjekter som virker radikalt forskjellige, men som deler en grunnleggende interesse for kunstens kontekst.

Interesse for kunstens kontekst er en betydningsfull del av mange tidsbaserte, utøvende kunstpraksiser hvor arbeid med selve forestillingssituasjonen er et viktig premiss. Kunsten er ikke underordnet målgruppen, men publikums tilstedeværelse er heller ikke en ubetydelig størrelse. Det dreier seg om en form for reflektert oppmerksomhet som er kunstnerisk betinget. Dette går igjen i mye av samtidens scenekunst, uansett alderen på publikum.

[1] MOToffentlighet er en kunstmønstring som markerte avslutningen av Norsk kulturråds satsning Kunstløftet. Fra 2008 til 2015 var Kunstløftet et prosjekt i Kulturrådet og en søkbar ordning i Norsk kulturfond. Ambisjonen var å styrke den kunstneriske kvaliteten på kunstproduksjon for og kunstformidling til barn og unge, samt kunnskapsproduksjon om det samme. MOToffentlighet ble gjennomført i 2016 og har generert mye diskusjon, se for eksempel http://periskop.no.

Klangfugl var et prosjekt initiert av Norsk kulturråd. Ambisjonen var å stimulere til kunstproduksjon for de aller minste barna, en ny målgruppe for kunstproduksjon og -formidling. Se http://kulturradet.no/jubileum-2015/vis-artikkel/-/klangfugl-kunst-for-de-aller-minste.