Close

Hvilken type kunst er det rom for i Den kulturelle skolesekken? – en oppsummering av dialogmøtet mellom Kulturtanken og scenekunstfeltet

Hvilken type kunst er det rom for i Den kulturelle skolesekken?

av Maren Ørstavik

Onsdag 14. september 2016 kl. 13-16 på Aladdin teater, Kristiansand

Dagen før SAND-festivalen 2016 inviterte ASSITEJ Norge og det nyetablerte Scenekunst Sør til dialog om Den «nye» kulturelle skolesekken. Til stede var direktør for Kulturtanken, Lin Marie Holvik, samt aktører fra scenekunstfeltet både regionalt og nasjonalt. Moderator var journalist Maren Ørstavik.

Omleggingen fra gamle Rikskonsertene til den nye etaten for Den kulturelle skolesekken (DKS) fører med seg en rekke utfordringer for kunstfeltene og skolene. Den får også konsekvenser for barna som opplever produksjoner som kommer gjennom DKS-produksjoner.

Den nye etaten har fått navnet Kulturtanken, og har fått i oppdrag å være nasjonal enhet for Den kulturelle skolesekken, med et nytt og omfattende mandat. Den skal blant annet drive med ”kunnskapsutvikling, synliggjøring og tilgjengeliggjøring av kunsttilbudet, og sørge for gode forvaltningssystemer i hele Den kulturelle skolesekken”.

En av hovedhensiktene med omorganiseringen er å bedre samarbeidet mellom skole- og kultursektoren og ”sikre at innholdet i DKS-ordningen understøtter skolens læreplaner”. Opprettelsen av den nye DKS-enheten medfører med andre ord en gjennomgripende organisatorisk endring av DKS-ordningen, blant annet for å sikre kvalitet og effektiv ressursforvaltning.

Lin Marie Holvik er ansatt som direktør og skal lede omstillingen. 2016 har fått status som et omstillingsår, og fra januar 2017 skal den nye etaten etter planen være i full drift.

På dialogmøtet i Kristiansand var direktøren selv til stede og presenterte sitt eget arbeid som direktør i omstillingsåret. En kortere spørsmålsrunde med publikum samt mer omfattende gruppediskusjoner tok sikte på å belyse problemstillinger rundt innholdet i den nye skolesekken, organisatoriske utfordringer, og hvordan man best kan kvalitetssikre tilbud når fylkeskommuner og kommuner organiserer seg forskjellig.

Spørsmålsrunden
Etter Holviks introduksjon kom det flere spørsmål fra salen. Noen hovedpunkter var:

– Hvordan forholder Kulturtanken seg til lærerne? Den kulturelle skolesekken er fraværende i lærerutdanningen, og det er problematisk når det er nettopp lærerne som skal ta imot og hjelpe til å sette produksjonene inn i en kontekst for elevene.
– Hvordan skal sentraliseringen foregå? Å styrke Kulturtanken som nasjonal enhet vil nødvendigvis bety sterkere sentral styring. Hva vil det bety for de som jobber ute i feltet?
– Hvis man skal sørge for en form for nasjonal kvalitetssikring, hvem skal da bestemme hva som er godt? Scenekunstbruket driver på sin måte – men kommunene organiserer seg på forskjellige måter. Kan vi forvente en styrt endring i hvordan kommunene kvalitetssikrer sine produksjoner?

Holvik understreket at etter fem uker i jobben satt hun ikke på alle svarene, og at Kulturtanken heller ikke var i mål med å bestemme hvordan de skulle organisere disse tingene ennå. Men hun uttrykte enighet i at spørsmålene pekte på relevante utfordringer.

– Kulturtanken skal ikke inn og gjøre noe med lærerutdanningene, sa Holvik.

– Det er ikke vårt mandat. Men jeg hører dere sier at det er viktig – og jeg er forberedt på at det er en samtale vi kan oppfordre til hos Kunnskapsdepartementet, sa hun.

Hun trakk også frem kvalitetssikringen som en viktig del av omorganiseringen, og sa at en viss styring i hvordan kvalitetssikringen skulle foregå lokalt var å forvente. Det skal likevel ikke bety at det er etaten i Oslo som skal bestemme hva som kommer ut og hva som ikke gjør det.

– Vi må bidra til at det er kompetente mennesker i riktige roller, som kan ta gode avgjørelser der de er, gjennom kompetansehevende seminarer, samlinger eller lignende, sa hun.

På direkte spørsmål om hvorvidt det ville kunne komme retningslinjer til hvordan kommunene kvalitetssikret produksjonene sine, svarte hun klart ja.

Dialoggruppene
Etter en kort pause delte publikum seg i to grupper, som organiserte seg rundt hvert sitt bord.

De fikk to temaer å diskutere og ble bedt om å identifisere bekymringer og forventninger knyttet til temaene. Direktøren var med i samtalene, først i den ene gruppen, siden i den andre.

1) Tema: Kunsten sett i lys av det nye mandatet

– Kunst versus mål i skolen – blir kunsten instrumentell for å tjene skolens læreplaner?
– Kunstens møte med skolen – hvordan bør skolen rustes til å ta imot produksjoner på en god måte?
– Bør det i større grad legges til rette for tverrfaglighet og prosesser?

Gruppene ga uttrykk for at de ønsket seg en sterkere dialog opp mot Kunnskapsdepartementet, i forlengelse av et ønske om å styrke kunstens stilling i skolen. Direktøren ble utfordret på behovet for å engasjere seg også i lærerne, og stimulere til mer debatt på tvers av skole- og kultursektorene.

Gruppene diskuterte også hvordan de nye strukturene kunne påvirke nettopp kunsten som skulle inn i DKS. De pekte på at også det gamle mandatet til DKS var tett knyttet til skolens læreplan, og lurte på hvordan innholdet i det ”nye” DKS ville bli annerledes. Det ble uttrykt at det vil være nyttig med en presisering av hvorvidt DKS’ forhold til læreplanen er endret som følge av det nye mandatet.

2) Tema: Kunsten sett i lys av strukturene

– Når Kulturtanken legges om er nasjonal kvalitetsheving en del av oppdraget. Men hvem skal bestemme hva som er kvalitet?

– Hvordan kan Kulturtanken legge til rette for at de nye strukturene både sikrer kvalitet og selvråderetten i kommunene?

Gruppene trakk frem hvordan Scenekunstbruket kvalitetssikret forestillinger, og problematiserte skolesituasjonen som arena for scenekunst for barn.

Noen trakk også frem hvordan tilbudet i ulike kommuner er prisgitt den ordningen som er valgt i den enkelte kommune eller fylkeskommune. Eksempelet fra Vest-Agder var bruken av Agder teater som fast DKS-leverandør – selv om det ofte gir høykvalitetsforestillinger for elever, gjør det det vanskeligere for det frie feltet å nå gjennom med produksjoner til DKS. Et annet eksempel er såkalte 100-prosent-kommuner – kommuner som forvalter alle DKS-midlene selv, uten at de går via fylkeskommunen som ofte fungerer som en kvalitetssikrer for hele fylket. Holvik understreket at dialogen og samarbeidet med fylkeskommunene er svært viktig i arbeidet med å sikre kvalitetssikring og organisering lokalt.

Oppsummering
Moderator oppsummerte utfordringene som ble trukket frem i tre hovedpunkter:

1) – Strukturene som skal sikre kvalitet. Vi er spente på hvordan det skal legges til rette for kvalitetssikring på tvers av kunstarter og i ulike deler av landet. Vi ønsker oss et system som er enkelt å bruke, som ikke tar for mye tid for den enkelte kunstner eller arrangør, og som samtidig ivaretar en viss rettferdighet overfor barn i ulike deler av landet. Hvor du bor, og hvilken ordning kommunen du bor i har valgt, skal ikke avgjøre om du får gode produksjoner gjennom Den kulturelle skolesekken.

2) – Møtet med skolen. Mange kunstnere og DKS-arrangører opplever at mye forsvinner i møtet med skolen. Ulike holdninger til DKS i ulike skolemiljøer gjør det vanskelig å sikre at DKS blir møtt med samme kompetanse og interesse på alle skoler. Noen skoleledere er positive til DKS og gjør at produksjonene blir godt møtt av lærere og elever. Andre skoler har ikke samme engasjement, og elevene får derfor ikke samme utbytte av tilbudet. Vi er spente på å se hvordan Kulturtanken vil involvere skolesiden slik at DKS kan oppleves mer relevant for elevene.

3) – Åpenhet om maktkonsentrasjoner. DKS involverer svært mange kunstnere, lærere, skoleledere, produsenter og offentlige ansatte, og det er vanskelig å sørge for et offentlig ordskifte rundt DKS hvor alle blir hørt og prosessene blir gjennomsiktige. Når Kulturtanken får en så stor rolle i å definere hva som er god kunst for barn, er det ekstra viktig at prosessene er gjennomsiktige. Kulturtanken vil fungere både som bestiller av kunst til DKS-produksjoner, de vil være sentrale i å utforme kvalitetssikringer, og de skal initiere forsknings- og utviklingsarbeid på feltet. Til sammen utgjør det en potensielt svært lukket maktkjede, der Kulturtanken både styrer produksjon, kvalitetsvurdering og evalueringsprosessen. Vi er spente på å se hvordan Kulturtanken vil sikre en demokratisk og åpen diskusjon både rundt sitt eget mandat, men også rundt verdien av kunst for barn og unge i Norge i dag.

Les mer:

Kulturtanken
Scenekunst Sør
SAND-festivalen