Close

REISEBREV FRA BEIJING

Exuse me – take picture please?
Jeg er i Beijing, med utpreget dårlig stedsans og uten å ha fletta peiling på kinesiske tegn er det en utfordring å finne frem i byen. Jeg har oppdaget et metro-kart hvor stasjonene også står med vennlige gjenkjennelige bokstaver. Til og med en prikk som antyder hvor jeg er nå lyser mot meg. Jeg kjenner en form for lettelse sige gjennom kroppen parallelt med svetten som renner nedover ryggen min, i over 30 graders Celsius i skyggen og med høy luftfuktighet har jeg allerede tømt tre flasker med vann. Noen prikker meg på skulderen: Excuse me – take picture plase. En kinesisk dame i myldret av mennesker står ved siden av meg med sin smart phone og smiler. Åh, ja selvfølgelig kan jeg ta et bilde av henne. NO, no, no, sier hun – me take picture of you? Av meg? Hæ? Tror hun jeg er en eller annen kjendis – hun må ta feil. Jeg ser undrende på henne og hun spør igjen – please? Ja, selvfølgelig. Hun lyser opp – vifter andre folk litt unna og sier: Smile. Jeg smiler og hun knipser i veg. Jeg har reist til Kina seks timer frem i tid sammen med daglig leder Ketil Kolstad og styremedlem Eivind Haugland, for å delta på Assitej sin årlige Artistic Gathering.

Som forholdsvis ny styreleder i Assitej Norge er dette min første Artistic Gathering – og mitt første besøk i Kina. Jeg er overveldet. En ting er å lese hva Assitej internasjonal er, noe annet er å oppleve det. Jeg er i Beijing sammen med delegater fra hele verden som jobber med scenekunst for barn og ung. Kunstnere, formidlere, pedagoger som alle har ett brennende engasjement, og har samlet seg bak ideen til FNs barnekonvensjon: at alle barn og unge har rett til å delta i kunst og kulturliv. De ulike lands delegater står ovenfor helt ulike utfordringer i sin trang til å skape og formidle, alt fra sensur til dårlige arbeidsforhold.

Det jobbes med utgangspunkt i en treårig dramaturgi rundt Artistic Gathering som Executive Committee (EC) har satt, og overskriften for disse tre er Towards the unknown. Kina som første land ut har tema: Imagening the future, Norge har fått Confronting the present, og i 2020 i Tokyo er temaet: Beginning the journy. Kina valgte så å fokusere på Myter i sin programmering av egne og andre lands produksjoner. Av de kinesiske forestillingene jeg ser ble drager, eventyrfigurer, magi og undre presentert i visuelle fyrverkeri med en teknikk som, bokstavelig talt, er fra en annen verden.

Norge var representert med Lise Hovik og Teater Fot sin forestilling «Spurv» som hadde et rørende møte med det kinesiske barnepublikumet. I tillegg er det mange ulike workshops å kunne delta på, deriblant norske Lokstallens workshop om «Eventyrstien». Beijing er en storby med sine 22 millioner innbyggere – og avstandene mellom de ulike forestillinger og evenementer er stor.

Jeg går i Beijing med Ketil Kolstad, i motsetning til meg har han en slags innebygget GPS – som er veldig handy i en by som ikke har annet enn krympede kart å dele ut – en avstand som ser kort ut på kartet fra hotellet, viser seg å være minst én time gange. Og halvparten av gatene vi går forbi er ikke nedtegnet på kartet. Plutselig befinner vi oss innenfor en slags sperre – vi går i en stim av folk mot et sjekkpunkt – ups, dette er feil, tenker vi og forsøker å gå motstrøms. Vips: To strenge uniformerte vakter dytter oss inn igjen mens de snakker høyt på kinesisk – vi forsøker å forklare at vi skal ikke inn dit – vi har gått feil, men språket vårt virker ikke. I et uoppmerksomt øyeblikk fra vaktene klarer vi å smyge oss ut på andre siden av gaten og blir heldigvis ikke stoppet. Ifølge Ketils GPS får vi da en god ekstra times vandring rundt hele den Forbudte by, for å komme på rett kjøl igjen. Det er avslappet stemning i gatene, men det er definitivt mer kontrollert enn vi er vant med. Og å gå motstrøms er ikke akseptert.

EC leder oss i tre dager gjennom en artistic encounter, hvor målsetningen er å komme tettere på hverandre og utveksle erfaringer, tanker og ideer. Dag to har vi fått lov til å fjerne stolene (det var ingen enkel sak i Kina) for å sitte i ring på gulvet. Engasjementet for scenekunst for barn og unge er genuint. I samtale – i ring på gulvet, sier en ung kinesisk skuespiller: The most important and beautiful with children’s theater is to make the children forget all bad stuff, and be happy – laugh and cry – but not the cry that makes you sad. En ung amerikansk skuespiller repliserer: I don`t agree, I also want to make the opposite – theatre for children that makes them really, really sad could be a good thing.

Uansett – de har hørt hverandre. Jeg har hørt motsetningen. Vi har snakket sammen, i øyehøyde – vi blir hverandres målgruppe uten egentlig større agenda enn nettopp det – og jeg tenker: Det er ikke ofte, og alle som forsøker å treffe sine målgrupper vet hvor vanskelig det er.

Det finnes flere nettverk i nettverket til Assitej, jeg tenker at dere som er medlemmer i Norge må bruke disse aktivt. Det finnes mengder av inspirasjon, fagutvikling og kompetanse å hente. Det er også stadig ulike open calls man kan kaste seg på. Bruk Assitej! Assitej er ditt nettverk, uansett tilknytting. Og Assitej står ikke i noen form for konkurranse, men er et nettverk for alle som arbeider med scenekunst for barn og unge.

Neste år er det vår tur. Artistic Gathering skal være i Norge. Jeg håper at mange – mange! – norske scenekunstnere og andre som jobber i feltet kommer – for jeg lover at det blir verdt det. Flere av de jeg møtte i Kina kommer til Kristiansand neste år. Det kommer til å bli annerledes, sier jeg til min nye kinesiske mingle-venn, – kanskje spesielt med tanke på omfang og størrelse, du vet at i Norge er vi bare 5 millioner mennesker. -Aha, I understand Kristiansand is a small city, only 5 million, svarer han. Eh, nei – sier jeg, Kristiansand har litt i overkant av 91.000 innbyggere – hele Norge har 5 millioner. Og jeg ser mitt nye kinesiske bekjentskap se på meg med undrende øyne. Men vi har mye plass legger jeg til – og kjenner umiddelbart at det var litt kleint å si.

Damen på metrostasjonen smiler og ser på meg, vi veksler vennlige blikk– hun takker igjen, beautiful, thank you – hun ser ned på bildet av meg og går fornøyd videre. Jeg står igjen noe forundret over å være såpass annerledes og rar at det var verdt et bilde. Og jeg erfarer lignende episoder daglig under mitt opphold.

9,5 timer skal første flytur hjemover ta. Jeg skal reise bakover i tid – og snart oppleve ordentlig jetlag. Mulig er vi vestlige delegater kun en del av Kinas Soft power policy som implementeres nedover og også gjelder scenekunst for barn og unge. – Samtidig kjenner jeg en takknemlighet for å ha fått bli litt kjent med noen kolleger i Kina, og muligens forstå noe av hva de jobber for. Og jeg tror også at de kinesiske som deltok hadde stort utbytte av å treffe kolleger fra andre verdenshjørner.

Jeg setter på lydboken «Sapiens» av Yuval Noah Harari mens jeg lukker øynene og hører
den engelske meditative stemmen snakke om hvordan alle sosiale strukturer er basert på menneskets forestillingsevne og dermed vår evne til å tro på myter. Myten om drager, myten om kommunismen, myten om kapitalismen, om sosialismen, individualismen – rett og slett hva vi velger å tro på eller er født inn i. Alle myter er konstruert av vår kollektive forestillingsevne – og gir oss ulike måte å leve sammen på, sier engelskmannen i ørene mine. – Det viktigste som står igjen for meg etter denne turen- er dialogen, møtene – og øyekontakten.

ASSITEJ Artistic Gathering, Beijing 17.-24. august 2018.
Kristina Kjeldsberg